Foreldrene mine kommer opprinnelig fra Marokko og Frankrike. Derfor snakker de både arabisk, fransk og norsk. Siden de opprinnelig er fra andre land enn Norge og snakker andre språk, har jeg også lært meg disse. Det første språket jeg lærte var arabisk som jeg fortsatt snakker. Etter hvert begynte jeg i barnehagen og lærte meg mer norsk der.
Dessverre lærte jeg ikke fransk i tidlig alder, så jeg ble utestengt av kusinene mine som bare snakket fransk. Jeg forstod ikke noe som helst og satte meg alene når jeg var sammen med dem. Etter en stund syntes jeg det var kjedelig å tilbringe sommerferien alene, så jeg prøvde meg nok en gang. Etter hvert tok jeg til meg noen ord og begynte å forstå litt og litt. Jeg begynte å si noen ord og til slutt snakke sammen med dem, sommerferiene ble plutselig veldig morsomme.
Språk og kommunikasjon har veldig stor betydning for vår hverdag, dette lærte jeg da jeg bare var 5 år gammel og måtte lære språk for å være med å leke. Når jeg begynte på skolen lærte jeg også et nytt fremmedspråk, nemlig engelsk. Engelsk har blitt en veldig stor del av min hverdag.
Jeg personlig vil si at språkene jeg har lært under min oppvekst har hjulpet meg masse nå. Det gjør at jeg lettere kan forstå og kommunisere med mennesker som ikke er norsktalende og lærer lettere språk enn det jeg ville gjort.
Språket jeg snakker varierer jo, det kommer helt an på hvem jeg snakker med. Når jeg sier språk mener jeg ikke bare språk, men også talemåte. Jeg bruker ikke samme ord og utrykk når jeg snakker med venner som når jeg snakker med f.eks. foreldrene mine. Det hadde vært frekt å bruke samme språk og jeg tror ikke foreldrene mine ville forstått det like bra om jeg hadde brukt samme ord og utrykk som når jeg snakker med folk på min alder. Jeg må også innrømme at jeg ikke banner like mye :P
